Tanksen som forsvant – når værbestandige kamera ikke tåler vær og vind

Jeg har har nettopp stavret meg opp fra 1800 til 3200 meter, med en stigningsgrad på 200 høydemeter pr. 500 meter. Jeg kjenner det først og fremst i låra, men ellers er kroppen fin bortsett fra at jeg fryser som ei halvdau katt i piskregn. Fire timer tidligere begynte vi å klatre, eller la oss si trekke, oss oppover mot toppen av Gunung Kinabalu i overskyet men greit vær. Et par timer senere var et optimistisk skylag forandret til regnværsskyer på nivå med det kompakte skylaget som henger nedenfor Fløyen i oktober. Regnjakka er dravas innenfor av svette og utenfor av tropiske regndråper, men som den idioten jeg er henger kameraet på skulderen i vær- og høydeutsatt posisjon. Men det gjør jo ingen ting: Kameraet er jo vær- og støvsikret, kameraets store forse i forhold til andre kameraer i samme segment.

 

 

Tror jeg, helt til jeg har prøvd horisontalen et par timer, klokka har passert 2 på natta, og jeg skal ut i svarte natta og beseire de tusen siste metrene av Sørøstasias fjerde høyeste fjell. Jeg skal bare ta et bilde av ekspedisjonens Bendik som sitter nedrullet i tåke først. Det er da jeg oppdager at autofokusen har tatt kvelden. Blenderen vil ikke virke, og Olympus sine kameraer er genialt styrt av en elektronisk fokus som havarerer når kameraet sier at det skal gjøre det. Mt. Kinabalu, 4000 m.o.h. og et defekt kamera. Yeeeyyy!

I 1949 kom Contax med det første speilreflekskameraet med såkalt pentaprisme på markedet. Speilreflekskameraer revolusjonerte fotobransjen. Utskiftsbare objektiver, stor søker, en tilnæmret se hva du knipser-teknologi som forandret måten å komponere bilder på, og en byggekvalitet som en tanks. Du kunne bygge grunnmurer med disse kameraene, kaste de i veggen, hoppe på de, koke de til suppe, men de virket uansett. Ja, folk gikk i krigen med de, og kameraene vant. Fotohjem er fulle av gamle kameraer som ligger der og støver ikke fordi de ikke virker, men fordi noen har fortalt oss at det nye er bedre enn det gamle.

Mitt vær- og støvbestandige Olympus E3 fikk høydesyke og tålte ikke lett tropisk regn. Det sikreste kameraet i butikken tålte ikke mild fysisk påkjenning. Jeg er i fysisk middelmådig form for å si det mildt. Kameraet mitt er verdens beste på sitt område. Jeg overvant fjellet. Fjellet overvant kameraet mitt. Nå er det sendt på sykehus, men med klar melding fra Morgan i butikken: Du kan ikke regne med at de klarer å fikse det. Har et kamera først blitt fuktig, er det liten sjangse for at de klarer å gjøre noe med det – ihvertfall vil ingen gi garanti på at kameraet blir friskt igjen etter forkjølelsen. I tillegg til at det tar inntil to måneder å få det tilbake, hvis de ikke roter det vekk.

En gang var kameraer bygd for å holde. De var tanks som tålte en atomkrig. Ikke nå lenger. Bortsett fra fin fotografering i pent vær på et støvfritt sted uten fuktighet. Mitt Olympus var av det svært solide slaget. Jeg tenker med skrekk og gru på de plastikk-leketøyene mine venner og elever drasser med seg verden rundt. Selv proffkameraer som Canons EOS5d er ei pingle når det gjelder alt annet en vakumrene rom, bare spør Marco Ryan, dokumentarfotograf av høyt format.  På oppdrag i Phnom Penh svikter begge hans EOS5d, og tilbake fra reparasjon i Singapore virker de – ikke. Jeg har sjekka ut litt nå i ettertid. Mange rapporterer om at det værsikre Canon EOS7d havarerer bare du sier ordet «vann», og en liten frekk kommentar fra en Canonrepresentant betyr værsikker den tiden det tar å putte kameraet i en vanntett bag. En venn av meg, Espen Evertsen må levere inn sin 7d etter å ha fotografert bikkja si i snø.

Dagens digitale speilreflekskameraer er høyteknologiske måneraketter, men de er utviklet i laboratoriet. Det er vel også der de er ment å brukes. Skal du drive naturfotografering, så gjør det innendørs. Landskapsfotografering – fra bilen. Værbestandige og støvsikre digitale speilreflekskameraer fins ikke. Hvis du da ikke har 30 000 å svi av på et kamera. Heldigvis har jeg forsikring.